Home / Aktuelt / Sendes tilbake til forfølgelse

Sendes tilbake til forfølgelse

Stengt kirke i Iran – bilde fra 2014

Stor takk til Noas, Stefanusalliansen, Mellomkirkelig Råd, Bispemøtet og Norges Kristne Råd som har kommet med en oppdatert rapport om situasjonen for kristne i Iran.  De har gjennomført intervjuer i med flere konvertitter i flere land og kommer med kraftig kritikk av norsk praksis på området. De konkluderer med at konvertitter blir sendt tilbake fra Norge til forfølgelse i Iran. Under kan du lese konklusjonene i rapporten

Hele rapporten finner du her

6.1          Utøvelse av tro i fellesskap med andre – særskilt om husmenigheter

Dersom en iransk borger ikke tilhører de aksepterte kristne minoritetene, er det i dag ikke mulig å samles offentlig og åpent til det mest elementære uttrykk for trosutøvelse, nemlig gudstjeneste. Selv i de anerkjente etniske minoritetskirkene kan en ikke forrette på farsi. Utover de nevne minoritets- kirkene, er ingen iransk menighet eller noe iransk kirkesamfunn godkjent av myndighetene. En konvertitt er derfor fratatt mulighet til et åpent fellesskap med andre som deler ens tro og henvist til forbudte samlinger i såkalte husmenigheter. Deltakelse ved slike samlinger er ulovlig. Utlendings- forvaltningens og domstolens praksis viser at de ikke anser «vanlige» medlemmer av en hus- menighet er i risiko for forfølgelse ved retur. Dette er en praksis som er i utakt med andre land det er naturlig å sammenligne oss med.

Landinformasjonen som er tilgjengelig viser likevel at også ordinære medlemmer av en hus- menighet blir utsatt for forfølgelse. Dette inntrykket har også blitt betydelig styrket av våre reiser for å samle inn fakta, gjennom samtaler med iranske og utenlandske kristne menigheter som jobber med konvertitter i landet og gjennom samtaler med internasjonale organisasjoner som jobber med menneskerettigheter og beskyttelsesspørsmål i Iran.

Det er i norsk praksis i dag skapt et unaturlig skille mellom leder/organisator/pastor i husmenighet som får utslagsgivende betydning i risikovurderingen. Lederskap og organisering er stadig skiftende. Det er små grupper som samles i husmenigheten og de fleste som vi har snakket med, får etter en tid ulike ansvarsoppgaver. Det kan dreie seg om å ha menigheten i sitt hjem, bygge kontakt med mennesker som ønsker å bli med i fellesskapet, ha ansvar for sang og musikk eller undervisning. I tillegg kan de være at de må starte en ny husmenighet, ved at lederen forsvinner eller at menigheten blir for stor og derfor må splittes i flere menigheter og at andre i husmenigheten derfor må ta over.

Et slikt skille ved risikovurderingen er derfor etter vårt syn ikke i samsvar med de faktiske forholdene for husmenighetene i Iran.

 

Vår oppfatning av situasjonen er at kristne konvertitter som deltar i en husmenighet løper en reell risiko for alvorlige reaksjoner ved retur til Iran.

Det må også tas med i betraktningen at de fleste husmenighetsmiljøene i Iran på en eller annen måte er tilknyttet kristne nettverk264 som naturlig har en aktiv kristen trosutøvelse hvor forkynning/ misjonering av kristen tro står sentralt. Det vil ofte etablere seg en forventning om å delta i disse aktivitetene. Dette utsetter den enkelte for risiko.

6.2          Arrestasjoner, mishandling, inhuman og nedverdigende behandling

I kapittel 3 beskrives den konkrete forfølgelsen husmenighetsmedlemmer og ledere blir utsatt for. Konkret innebærer det risiko for:

– Arrestasjoner. Både kortvarige og langvarige arrestasjoner finner sted også av «vanlige» medlemmer av husmenigheten. Flere av informantene kommer med eksempler på hvor alle deltagerne i husmenigheter blir tatt inn ved raid. Under selve arrestasjonen opplyses det om bruk av vold for å få tilgang til deres mobiler, PC’er, nettbrett og lignende. Dette for å avsløre og avdekke nettverket til husmenigheten, ifølge våre informanter. Det er flere eksempler på at både førstegangsarresterte og ordinære medlemmer blir sittende fengslet over tid – noen i flere måneder. Mansour Borij i Article 18 uttaler:

 

… I will think the number of arrested ca. is 300-400 and it’s just a guess you know. Based on what we know, we know it’s has gone to at least double more, but I usually stay on the more safe side, conservative. And I meet many people who spent time in prison and we have come across them quite late or never actually heard about them. Especially if they are in small cities. Those where in larger towns and cities and especially where they political prisoners are held. Are deictically much more easy because of the city connections we have with the serval society and political activists and so on.

Også en av de kristne organisasjonene uttaler seg om antall fengslede:

 

The total amount through the year at this specific date, there were 92 in custody physically I guess that 192 would be people who had come and gone into the prison.

 

-Bruken av isolasjon. Nær samtlige av våre informanter rapporterte om bruk av isolasjon for å få informasjon, tilståelser og frasigelse av tro. Bruk av isolasjon som virkemiddel for å få tilståelser er definert som tortur, jf. spesialrapportørens rapport av august 2011, avsnitt 73:

 

When solitary confinement is used intentionally during pre-trial detention as a technique for the purpose of obtaining information or a confession, it amounts to torture as defined in article 1 or to cruel, inhuman or degrading treatment or punishment under article 16 of the Convention against Torture, and to a breach of article 7 of the International Covenant on Civil and Political Rights (A/66/268, para. 73).267

 

– Psykisk vold, press og trusler. Mange av våre informanter opplyser også bruk av forskjellige typer press, herunder også trusler om represalier mot familie og menighet, inklusive trusler om selv å bli tatt av dage. Noen har også opplevd ulike grader av vold, fra slag og spark ved pågripelse og ved konfiskering av for eksempel mobiltelefoner, til svært alvorlig og systematisk mishandling i fengsel.

 

-Åpen sak. Flere av informantene vi snakket med påpekte at de har en uavklart rettslig situasjon knyttet til seg i Iran, det de kaller en «åpen sak», som blir hengende over dem på ubestemt tid.

 

–              Kausjonspraksis. For å bli løslatt blir det ofte stilt krav om høye kausjonsbeløp. Informantene vi har snakket med opplyser at det ikke er uvanlig at kausjonene beløper seg til 30 000 USD, noe som bekreftes av en rekke andre kilder.

 

–              Press om å forlate landet. Det synes å være en klar oppfatning blant de fleste av våre informanter, et inntrykk også andre kilder bekrefter, at iranske myndigheter har en effektiv

«push-out» strategi, der de presser konvertittene til å forlate landet.

 

På bakgrunn av den oppdaterte landinformasjonen, er vi av den oppfatning at personer som har tilknytning til husmenigheter, uavhengig av deres rolle i menigheten, har en reell risiko for forfølgelse i medhold av utlendingslovens § 28.

6.3          Vurdering av risiko på bakgrunn av trosidentiteten

Den reelle risikovurderingen må ta utgangspunkt i asylsøkerens trosidentitet og ikke «grader» av trosutøvelse/ trospraksis. Våre funn viser at alle former for kristen trosutøvelse, der fellesskap med andre er del av trosutøvelsen for iranere som er født som muslimer, kan være begrenset på grunn av en reell risiko for forfølgelse. Dette har vi indikasjoner på også gjelder trosutøvelse over nett eller via sosiale medier.269 Spørsmålet utlendingsforvaltningen derfor må ta stilling til er søkerens tros- identitet.

Det må foretas en konkret og individuell troverdighetsvurdering av anførte trosidentitet. Vi er av den oppfatning at mulighetene for å avdekke om «konverteringen er reell» vanskelig kan bli bedre enn nettopp i en lokalmenighet hvor deltagelse og tro, og veien fram mot dåp, dels dreier seg om kunnskapsformidling, med den lokale prest eller pastor eller kirkelige medarbeider som hoved- ansvarlig, og dels om deltakelse i offentlig gudstjenesteliv og annen virksomhet i menigheten.

I saker som vedrører konvertering er en slik formell kunnskap om religiøst liv viktig, men like viktig er også den bredere realkompetanse som kirkelig ansatte og frivillige har gjennom egen tro og trospraksis. Tro er med på å forme identitet, og den gjenklang en trosberetning har overfor andre troende skal ikke undervurderes som del av kirkenes realkompetanse. Uttalelsene fra menigheten, menighetsledere og prester/pastorer bør derfor vektlegges.

Spekulasjon av hvordan vedkommende vil tilpasse seg til hjemlandets forhold og fare for forfølgelse er ikke relevant for å avgjøre risikoen. Det avgjørende må være om klagerens anførte trosidentitet er troverdig og, hvis dette er tilfelle, hvilken risiko en slik trosidentitet medfører?

6.4 6.4   Livsløpsrisiko – kumulering av diskriminering og risikofaktorer

Dagens praksis har etter vårt syn en manglende vurdering av den kumulative effekten av risiko- faktorer og diskriminering som en kristen konvertitt møter i Iran, fra fødsel til grav. Den kumulative effekt er omfattende og møter den kristne konvertitten på alle områder i livet. Det er ikke mulig for en konvertitt å døpe sitt barn eller selv bli døpt i Iran. Ved fødselsregistrering av barn vil barnet automatisk bli registrert som muslim etter sin far. Det er praktisk umulig å endre. Man vil tiltrekke seg myndighetenes oppmerksomhet og stå i fare for alvorlige reaksjoner ved å protestere mot dette.

Det er ikke mulig å inngå et ekteskap som ikke er en muslimsk ekteskapsinngåelse. Ved studier og ansettelse i arbeidslivet vil det være krav om å oppgi trosretning. Da må den enkelte enten benekte sin nye tro eller miste studieplass eller arbeid. Vi vet at myndighetene også kan være aktive på eget initiativ overfor studiesteder og arbeidsplasser. Det finnes ingen muligheter for kristen gravferd ved død.

 

6.5          Domstolen prøvningsintensitet

Som foregående kapittel viser har ingen av asylsøkerne fått medhold i sakene hvor Lagmannsretten legger til grunn at domstolen skal være tilbakeholdne med å overprøve utlendingsforvaltningens landfaglige vurderinger i perioden 01.01.15 til 30.06.17 Som gjennomgangen også viser er det en sprikende praksis i Lagmannsretten vedrørende prøvningsintenstiten av de landfaglige vurdering- ene. I disse sakene er landinformasjonen om forholdene for iranske konvertitter i Iran oftest avgjørende for utfallet i sakene.

Vi anbefaler at domstolen foretar en full prøvning, også av de landfaglige vurderingene som er gjort av utlendingsforvaltningen, for å sikre at resultatet av domstolsprøvningen blir korrekt. Dom- stolen må foreta en konkret vurdering av de forskjellige bevisene som legges frem av partene om de faktiske forholdene for iranske konvertitter. Domstolen må deretter foreta en vurdering av risiko på bakgrunn av denne bevisvurderingen.

 

6.6          Begrensning av trosutøvelse ved retur

Selv om UNE fremhever at de ikke pålegger noen om å opptre på en bestemt måte ved retur, eller unngå å utøve troen på en særskilt måte, så mener vi dagens praksis medfører at forvaltningen og domstolen begrenser trosutøvelsen og pålegger søkere å foreta en tilpasning i form av diskresjon for å unngå forfølgelse ved retur. Vi mener videre at dagens praksis ikke er i samsvar med prinsippene i EU-dommen Z & Y mot Tyskland.

I en kronikk i Aftenposten 18. juli 2017 uttaler seksjonssjef Lars Erik Andersen dette krystallklart:

 

Like lite som vi ber politiske dissidenter om å unngå politisk aktivitet eller homofile om å holde sin legning skjult, ber vi konvertitter om å skjule sin tro. Vi returnerer altså ikke iranske konvertitter under forutsetning at de bare skal praktisere sin tro i den private sfære.271

 

Stemmer dette?

Utlendingsforvaltningens praksis, UNEs praksisnotat og domstolens praksis viser at konvertitter blir

ilagt en forventning om tilpassing av sin trosutøvelse. Dette er særlig tydelig i vedtak som omfatter personer som tilhører evangeliserende menigheter, pinsemenigheter, karismatiske bevegelser og lignende, hvor det å dele troen er sentralt for deres trosidentitet.

Selv om konvertitten har en trosidentitet som innebefatter å dele sin tro fremgår det av vedtakene og dommene at det likevel legges til grunn at vedkommende vil tilpasse seg forholdene i hjemlandet og således ikke vil være i fare. Det presiseres samtidig i vedtakene at vurderingen ikke innebærer at hun pålegges en religiøs praksis tilpasset de sosiokulturelle rammene.

Vi mener at denne forventningen om at konvertitter skal unnlate å dele sin tro og misjonere ovenfor muslimer, uansett som det er venner, familie eller ukjente, i realiteten er å pålegge noen en bestemt adferd og en begrensning av trosfriheten for å unngå forfølgelse. Det samme gjelder å forvente at noen vil være tilbakeholdne med å vise/bære kristne symboler i det offentlige rom eller akseptere

at det er vanskelig å bli del av en menighet, hvis det er viktig for vedkommende. Dette er deler av trosutøvelse som er beskyttet i henhold til internasjonale menneskerettigheter, og som bare kan begrenses ved gitte tilfeller under strenge kriterier. Tilpasning til sosiokulturelle rammer der slik trosutøvelse er begrenset på en måte som er strid med internasjonal rett, er å be mennesker om frivillig begrense sin trosfrihet og akseptere menneskerettighetsbrudd for å unngå forfølgelse.

Vurderingen av risikoen for forfølgelse ved retur må i større grad enn i dag ta utgangspunkt i konvertitten trosidentitet enn spekulasjoner på fremtidig trosutøvelse ved retur hvor konvertitten samtidig må ilegges begrensninger for å unngå forfølgelse.

Det er også sentrale spørsmål som ikke stilles i konvertittsakene: Hva er eventuelt årsaken til at man vil begrense sin trosutøvelse ved retur og hvor stor betydning har de religiøse begrensninger for den enkelte religiøse identitet (trosidentitet)? Dette har også blitt påpekt tidligere hos Schjatvet (2015).273

Den samme vurderingen som gjøres i LHBT-I saker bør også gjøres i konvertittsaker. Dette kan gjøres uten at konvertitten skal gjøre tilpasninger av sin trosidentitet for å unngå forfølgelse, særlig når den delen av utøvelsen av tro er sentral for vedkommende trosidentitet. Trinnmetoden i homofilisaker er i instruksen av 02.07.12 fra Justisdepartementet til UDI satt opp på følgende måte:

  1. Er asylgrunnlaget troverdig?
  2. Vil søkeren utsettes for forfølgelse dersom han eller hun lever åpent?
  3. Hvordan vil søkeren opptre etter retur?
  4. Vurderingen hvis det er sannsynlig at søkeren vil leve åpent om sin seksuelle identitet etter retur.
  5. Vurderingen hvis det er sannsynlig at søkeren vil skjule sin seksuelle identitet etter retur:
  6. a) Hvis årsaken til søkerens valg om hemmelighold ikke er frykt for forfølgelse, men frykt for å bringe skam over familien, brudd på vennskaps- eller familiebånd, at vedkommende selv

mener det er riktig, sosialt press, fordømmelse e.l., er vilkårene for flyktningstatus ikke opp fylt, med mindre slike forhold samlet sett er av en slik art eller omfang at de kan karakteriseres som forfølgelse.

 

  1. a) Hvis derimot en sentral årsak til søkerens valg om hemmelighold er frykt for forfølgelse, må vilkåret “velbegrunnet frykt for forfølgelse” anses oppfylt, slik at søkeren har rett til flyktning- status.

Det vises her også til Cecilie Schjatvet anbefaling i sin rapport av 2015 hvor hun skriver følgende:

 

Justisdepartement bør vurdere om UDI skal instrueres å legge trinn-for-trinn metoden til grunn også i konvertittsaker. Dette kan gi en strømlinjeforming og effektivisering av de rettslige vurderingene saksbehandlernes skal foreta. Det bør ses hen til EU-domstolens presiseringer av risikobegrepet som har kommet  etter Rt-2012-494.

 

UNE kan nå også instrueres av Justisdepartementet etter endring i utlendingslovens § 76,276 og det anbefales at samme instruks gis både UDI og UNE.

Det bemerkes videre at det dreier seg om likestilte grunnleggende rettigheter, dette fremgår blant annet av Flyktningkonvensjonen artikkel 1 a, hvor forfølgelse på bakgrunn av religion er inkludert i selve definisjonen av en flyktning på lik linje med rase, nasjonalitet og medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning. UNHCR påpeker også at religionsutøvelse er sidestilt med øvrige konvensjonsgrunner i sine guidelines for forfølgelse på bakgrunn av religion av

28.04.04 i punkt 13.Prinsippet i EU dommene må også gjøres gjeldene i norsk praksis:

Direktivet skal tolkes slik at et alvorlig brudd på religionsfriheten, uavhengig av hvilken del av denne friheten overtredelsen er rettet mot, vil sannsynligvis utgjøre en «forfølgelseshandling», der asylsøkeren, ved å utøve denne friheten eller krenke restriksjonene for utøvelsen av denne friheten i opprinnelses- landet, utgjør en reell risiko for å bli henrettet eller utsatt for tortur eller umenneskelig eller ned- verdigende behandling, slaveri, rettsforfølgelse eller vilkårlige fengslinger.278

 

UNHCR uttaler i «Cases of Minister voor Immigratie en Asiel v. X, Y and Z (C-199/12, C-200/12, C-201/12) regarding claims for refugee status based on sexual orientation and the interpretation of Articles 9 and 10 of the EU Qualification Directive» av 28.09.12:

 

Pkt 5.2.3; The role of the decision-maker is to assess risk (whether the fear of persecution is well-founded) and not demand conduct (pronounce upon what the applicant should do and not do). It is important to note that even if applicants may so far have managed to avoid harm through concealment, their circumstances may change over time and secrecy may not be an option for the entirety of their lifetimes. The risk of discovery may also not necessarily be confined to their own conduct. There is almost always  seeker, by exercising this freedom or as a result of infringing the restrictions placed on the exercise of that freedom in his country of origin, runs a real risk of being executed or subjected to torture, or inhuman or degrading treatment, being reduced to slavery or

servitude, or being prosecuted or imprisoned arbitrarily.», Se: http://curia.europa.eu/juris/celex.jsf?celex=62011CC 0071&lang1=fr&lang2=NL&type=TXT&ancre= [Hentet 04.09.17].the possibility of discovery against the person’s will, for example, by accident, rumours or growing suspicion.

 

Som UNHCR slår fast er det viktig å ta høyde for alle risikoelementer som finnes for å bli avslørt og bli utsatt for forfølgelse. Som vi har tidligere har påpekt kan oppførsel og trosutøvelse utover de sosiokulturelle rammene føre til varsling og at man havner i myndighetenes søkelys. Varslingen kan skje gjennom mistanke hos Basji-medlemmer, infiltratører i husmenighetene, naboer,venner, familie eller tilfeldige mennesker som konvertitten deler sin tro med. Hvis ens navn blir nevnt i forhør av andre eller kommer frem i beslaglagt materiell, kan det være nok til at myndighetene starter overvåking. Avvikende oppførsel av barna på skolen kan vekke mistanke. Konverteringen kan bli avslørt i forbindelse med jobbsøking og behov for offentlige dokumenter.

I tillegg bør man ta inn over seg den samlede livsløpsrisikoen og at summen av mange mindre religiøst motiverte begrensninger, restriksjoner, diskriminering, arrestasjoner, husransakelser, m.m., kan utgjøre forfølgelse, selv om de ikke når opp til terskelen enkeltvis.

 

6.7          Oppsummering og anbefalinger

  1. Både EU-domstolen, praksis fra LHBTI porteføljen og UNHCRs anbefalinger, samt praksis i andre land, slår fast at staten/beslutningstagere ikke kan forvente at asylsøkeren begrenser sin trosutøvelse eller skjuler sin tro (i LHBTI-saker: seksuell legning/orientering) for å unngå forfølgelse så lenge denne trosaktiviteten er sentral for vedkommendes trosidentitet. Dette gjelder både i det private og offentlige rom. Spørsmålet er hvilken forfølgelse som materialiserer seg når man utøver sin tro i samsvar med sin trosidentitet.
  2. Det må foretas en konkret troverdighets vurdering av søkerens trosidentitet uten spekulative vurderinger av hvordan søkeren vil innrette seg etter forfølgelsesfaren ved retur. I denne vurderingen må uttalelser fra prester, pastorer, menighetsledere og menigheter vektlegges.
  3. Domstolene må foreta en konkret bevisvurdering av landinformasjonen som presenteres og ikke begrense prøvningsintensiteten til ikke å gjelde de landfaglige vurderingene som utlendings- forvaltningen har foretatt.
  4. Landinformasjonen viser at konvertitter ikke har mulighet til å utøve sin tro i fellesskap med andre enn i forbudte husmenigheter og dermed vil være i reell risiko for forfølgelse.
  5. Innenfor rammen av dagens husmenigheter er det unaturlig å skille mellom medlem og leder/ pastor slik norsk praksis er på dette feltet.
  6. Det foretas ikke en tilstrekkelig kumulativ vurdering av diskrimineringen og livsløpsrisikoen som konvertitter står ovenfor ved en retur til Iran.
  7. Å benytte seg av 5 trinns modellen som i LHBTI saker vil være en sikrere metode for å unngå sende konvertitter tilbake til forfølgelse eller til å måtte skjule sin tro ved retur.

 

Check Also

Velkommen til Landsmøte i KIA 17. Oktober!

  Kjære medlemsorganisasjoner i KIA! Det nærmer seg Landsmøtet for KIA 17. oktober. I den …

Teamledelse i KIA

KIA ønsker en flat struktur med kort vei til lederskap.  Gjennom å ha et lederteam …