Hensynet til asylbarna må være avgjørende

maria b -3

KIA skal ikke drive flyktningpolitikken, det skal politikerne få gjøre. Men KIA må som et kristent interkulturelt arbeid gi tydelige signaler når vi ser at en gruppe mennesker har det vanskelig, og vi må gi disse gruppene et ansikt. Dette er vårt ansvar fordi dette er resultatet av våre møter med innvandrere i vårt daglige arbeid, og vi kjenner hva det gjør med oss som medmennesker.

I 2014 fylte FN sin barnekonvensjon 25 år, og fra det året vil vi i Norge huske uretten som ble vist våre asylbarn.
Samarbeidsavtalen mellom KrF, V og regjeringspartiene resulterte i en forskriftsendring som skulle gi en gruppe lengeværende barn og deres familier rett til opphold i Norge. Nå viser det seg at denne retten trolig bare finnes på papiret. Tidligere har asylsøkere kunne få fri rettshjelp til å få behandlet sin søknad på nytt. Men denne hjelpen er nå fjernet. Ifølge den borgerlige samarbeidsavtalen skulle flere asylbarn få bli. Ett og et halvt år etter har rundt 500 asylbarn blitt kastet ut av landet. Det er rundt 200 flere enn tilsvarende periode under rødgrønt styre. Som nasjon har Norge ratifisert Barnekonvensjonen i 2003. Om det av ulike grunner skal oppstå konflikt mellom konvensjonen og annen norsk lovgivning, har barnekonvensjonen forrang! Hvordan kan dette misforståes, uansett avtale på papir eller ei.

Syriske flyktninger -fn-bilde
Prinsippet om barnets beste ble også markert tydelig gjennom Stortingets vedtak om å inkorporere prinsippet i humanitærparagrafen i utlendingsloven gjennom å forme den som en” skal – regel”, og et grunnleggende prinsipp. Det vil si at vurderingene skal gjøres ut fra barnets individuelle liv og behov. Allikevel har vi gjentatte ganger det siste året vært vitne til at asylbarn med og uten foreldre ikke har samme rettigheter som andre barn i Norge. Flere hundre barn lever fortsatt i uvisshet om sitt opphold etter å ha levd nesten hele barndommen sin i Norge. Disse barna har ikke mer barndom igjen å miste! Likevel maktes det ikke å samle nok politisk engasjement med handlingskraft til å løse den humanitære katastrofen vi alle befinner oss i.

Asylbarna er våre norske barn som er blitt sendt bort. Dette er barn som i år har levd i skyggen av andre barn. De har som barn tøylet sine forventninger fordi de lever i utrygghet for sin fremtid. Ett av barna vi har møtt sier at hun lever fra 17. mai til 17.mai, hvem kan forvente slikt av et barn?

Saken er at den asylpolitiske avtalen mellom regjeringspartiene ikke er blitt etterlevd selv om den er kommunisert slik. Vi har sett justisministeren beklage seg, og at kontroll og konstitusjonskomiteen fastslår at det er behov for å komme til bunns i saken. La oss håpe på en oppreisning for alle disse barna, de skal ikke bli glemt…
Samtidig kan man lure på om dette bare er begynnelsen av en tendens vi skimrer. I dag ser vi at regjeringspartiene rettferdiggjør et offentlig anbud på en barnevernsinstitusjon med en kontrakt på 14 måneder?! Vi kan ikke rettferdiggjøre at usikker fremtid fortsetter som et politisk syn på de svakeste gruppene i samfunnet. Opposisjonspartiene sier det kan synes som om det dras politiske sammenligninger mellom en masseproduksjonsfabrikk og små uskyldige mennesker. Samme paragraf, men barnevernsbarn denne gangen. Altså igjen er ikke barnets beste tatt til hensyn. Det grunnleggende for vår virkelighetsoppfatning og de verdier og holdninger vi bygger vårt samfunn på er at vi mennesker er ressurser og våre barn er fremtiden. La oss få være aktive deltagere i egne liv, la barna få være aktive deltagere i sine liv. 106 barn ble sendt ut bare i september. Disse utsendelsene er svært traumatiske for barna og familiene det gjelder. Men det skaker også opp skoler, barnehager og lokalmiljøer over hele landet vitnes det.
La oss samles i kunnskap, la oss samles om et engasjement, la oss samles rundt et håp, la oss samles om et nytt år der vi verner om de verdiene vi ønsker i vårt flerkulturelle samfunn. La varme, likeverd, omsorg og vennskap være nøkkelordene.
La oss verne om våre barn.
Barna er de største taperne i dette spillet. Barn født i Norge med en tapt barndom på asylmottak, og en fremtid vi ofte feller tårer for når vi ser den på TV. Er de heldige, får noen av dem bli…. . Økonomi og språkvansker vil mest sannsynlig være til hinder for at disse familiene får nyttiggjort seg regelendringer på feltet, men takket være NOAS sin kronerulling kan de nå hjelpe flere familier. For i dag er det ingen midler til fri rettshjelp.

Det er et behov for en varig regel som har fokus på barnas situasjon, og ikke begrenser vår humanitet til kun å gjelde barn med foreldre som samarbeider om retur. Like sikkert som at barna har tapt, er at også politikerne har tapt. For en sak som omhandler barn skal ikke være et spill. Selv om dere setter ordet «asyl» fremfor ordet barn, endrer det ikke faktumet at barn er barn.

19.01.2015
Maria Greenberg Bergheim