Komlisert vei fra språkskole til arbeid for innvandrerkvinner illustrasjonsfoto.
Komplisert vei fra språkskole til arbeid for innvandrerkvinner, illustrasjonsfoto.

Utfordringer for minoritetskvinner i møte med norsk lovgivning

Av Sissil Hovden og Maria Greenberg Bergheim, KIA

-Er det noen som lurer på hvorfor mange minoritetskvinner opplever det vanskelig å få innfridd retten til tilfredsstillende utbytte av sin norskopplæring?

Jevnlig rapporteres det om henvendelser fra minoritetskvinner som opplever et sterkt press om å velge mellom familie og kvalifisering til arbeidslivet gjennom Introduksjonsprogrammet. En del av disse kvinnene har bakgrunn fra svært traumatiske krigshandlinger i hjemlandet, og har i tillegg lagt ut på en særdeles farefull ferd over Middelhavet. Vel framme i Norge kan de oppleve å bli møtt med svært strenge krav om 100 % deltakelse i Introduksjonsprogrammet for å kunne få økonomisk stønad til livsopphold for seg og sin familie, 37,5 timers uke. For oss som møter og som skal undervise kvinnene, kan det synes som om dette kravet ikke tar høyde for at mange av kvinnene har store omsorgsoppgaver og at belastningen på dem kan bli for stor for at læring kan finne sted. Kravet om aktivitet synes heller ikke å ta høyde for lengden på mors opphold med bakgrunn i en human forståelse av traumer.

Det tar tid å tilvenne seg til et annerledes liv og motivere seg for å ny læring, særlig på et annet språk. Det er ofte en tidkrevende prosess for voksne innvandrere å lære norsk og tilegne seg kunnskap om det norske samfunnet, få kartlagt og godkjent medbrakt kompetanse, komplettere eller ta ny utdanning for så å komme inn på arbeidsmarkedet. Rammene for hvordan dette skal gjennomføres reguleres gjennom rettigheter og plikter til den enkelte i Introduksjonsloven og introduksjonsprogrammet. Opplæring i norsk og samfunnsfag er noen av aktivitetene som skal bidra til at nyankomne innvandrere raskt kommer inn i arbeidslivet. Og de aller fleste nyankomne, starter sin prosess mot videre utdanning og/eller arbeid i norskopplæringen for voksne innvandrere, og et stort antall av disse deltar i introduksjonsprogrammet. Det påhviler kommunene et krav om 37, 5 timers aktivitet per uke for deres deltagere for å utløse økonomi. Lovverket sier noe om rammene, men det er opp til kommunene å legge forholdene til rette. Vi opplever derfor at det er rom for å tolke lovverket svært ulikt, men svært mange kommuner velger å legge økonomi til grunn for sin vurdering.

Introduksjonsloven forplikter kommunen til å tilrettelegge for brukermedvirkning gjennom å kreve at den enkelte deltaker skal være med på å utvikle og følge opp egen individuell plan. Likevel skal kommunene kunne definere rommet for brukermedvirkning og hvilke beslutninger deltaker skal involveres i. I praksis betyr dette at det er mulig å legge opp til et variert tilbud i samsvar med brukernes livssituasjon i samråd med brukeren.

Vi vurderer det som et viktig demokratisk prinsipp at deltakere i introduksjonsprogramordningen blir involvert i beslutninger som har stor betydning for deres og deres barns framtid. Dette opplever vi som en mangelvare hos kvinnene vi snakker med.

Lovverket binder oss ikke til krav om 100% aktivitet og deltakelse, men gir oss isteden mulighet for brukermedvirkning og tilpasning, samtidig som kvalifisering til arbeidsliv og deltakelse i det norske samfunn fremmes.

For at vi skal få til en vellykket integreringsprosess er det viktig å anerkjenne at mange av våre nyankomne flykninger har hatt svært traumatiske opplevelser som det kreves tid og trygghet for å bearbeide slik at læring og utvikling skal finne sted. I motsatt tilfelle er vi redd for at vi stimulerer til en mer passiv integreringsprosess som er igjen uheldig for alle parter.

Vi møter daglig kvinner som ønsker å lære norsk slik at de kan ta del i samfunnet for å bli bidragsytere og ikke bidragsmottakere. Likevel opplever flere at kravet om 100 % deltakelse til tider er for høyt for dem. Som samfunn generelt og i politikken spesielt, er vi opptatt av likestilling og integrering. Utfordringen er at mange av våre nyankomne kvinner kommer fra samfunn hvor dette ikke er en realitet. De blir dobbeltarbeidende og utslitte på veien mot å strekke til innenfor krav til opplæring og arbeid i en kulturell kontekst som er ikke er tilsvarende den de nettopp har ankommet fra i sitt hjemland. Det er derfor viktig at de som håndhever lovverket og regulerer deltakerne i introduksjonsprogrammets rettigheter og plikter, tar tilstrekkelig hensyn til at livssituasjon og likestilling for mange av disse kvinnene kan være ulik praksisen en tenker er normalt i Norge forøvrig. I verste fall kan et negativt samspill mellom krav om deltakelse, likestilling og etnisk bakgrunn føre til at lovens intensjoner om integrering motvirkes.

Forskning viser at trygghet er en forutsetning for læring og integrering, og all erfaring viser at kjønn og familiesituasjon har betydning for deltakelse i samfunnet. Likestilling mellom kjønnenes omsorgsoppgaver i hjemmet er nærmest sett på som en selvfølgelighet i det norske samfunn. Likevel må vi ta høyde for at dette ikke nødvendigvis praktiseres likt hos familier fra andre kulturer.

De svakeste stemmene i disse sakene er kvinnene og barna. Ut ifra dette må vi kreve en praktisering av introduksjonsprogramordningen som står i samsvar med kvinnene, barnas og familiens behov i en overgangsfase til integrering i det norske samfunn. Barns behov for trygg omsorg bør være i fokus uansett om mor går 37,5 timers uke på norskkurs og i arbeidspraksis, eller om hun i tillegg til norskopplæringene er i fornuftig tilrettelagt aktivitet på andre måter.

En lovregulering som pålegger minoriteter å lære norsk og integreres i en ny kultur kan virke mot sin hensikt dersom brukerens behov og medvirkning ikke settes i fokus. Med pålegg, sanksjoner, indirekte tvang og for lite anerkjennelse av traumer som et resultat av flukt, står vi i fare for å mislykkes i det norske integreringsarbeidet. Resultatet kan i verste fall bli segregering og økt marginalisering av en allerede sårbar gruppe. Vi må derfor reise spørsmålet om vår forvaltningspraksis til enhver tid står i samsvar med de forpliktelser Norge har til barnevernkonvensjonen, kvinnekonvensjonen og konvensjonen som omhandler rasediskriminering.

Vi vet at økonomi ofte spiller en viktig rolle i kommunenes og bydelenes utøvelse av sine lovpålagte oppgaver. Derfor ber vi i om en sterkere annerkjennelse av frivillighetens plass som en komplementær og likeverdig tilbyder av aktiviteter når introduksjonsloven skal settes på dagsorden. Vi må tørre å tilrettelegge for suksesshistorier!

Check Also

Ber om stans i retur av enslige mindreårige asylsøkere

Det skjer en uverdig behandling av unge enslige asylsøkere i Norge, sier Landsmøtet i KIA …

Ta ansvar for flere kvoteflyktninger

  Regjeringen legger i statsbudsjettet opp til å redusere inntaket til 30 prosent av det …