Det er rigget som best til 17. mai frokost i KIA i Trondheim. Mange har som vanlig takket for invitasjonen, uten videre redegjørelse for deltakelse eller avslag. Så spenningen som naturlig tilhører en vært kretser på forhånd med febrilske tanker om det blir for mye eller nok mat. Det får briste eller bære. Vi deler det vi har.
Fra kl.10 skrider festkledde folk inn døra, og gratulasjoner med oppfinnsomme formuleringer høres overalt. Bunad broderier betraktes skarpøyd av en afghansk kvinne som lenge selv har brodert norske bunad vesker. En selvstendig drosjesjåfør tar en liten pause fra kjøringen, så han får med seg frokosten han også.
Etter hvert samles KIA-venner med til sammen 14 nasjonaliteter. En sjarmerende eritreer ivrer for å bli talt med som norsk, - nå da han har norsk statsborgerskap og alt. Noen har tatt med en venn, som raskt forstår at her er alle velkomne.
Ved langbordet sitter godt betalte indiske ingeniører sammen med fattige asylsøkere.
Russere og ukrainere. Intellektuelle i lag med analfabeter. Ortodokse kristne i lag med muslimer.
En nordmann holder tale og nasjonalsangen synges stående i et tempo det går an å følge med på. Den gode stemningen får rommet til å summe av uttalte komplimenter på kryss og tvers.
Noen planlegger å nå festgudstjenesten i Nidarosdomen, og forbauses når ei ung muslim vil bli med dit. Men vår nasjonalhelligdom er jo for alle, så det passer godt.
Ei frimodig etiopier slår like godt til med en presentasjon av hennes organisasjon, som driver barnehjem og betaler skolegang for atskillige i hjemlandet, - men noen kollekt blir det ikke riktig til denne gang!
Litt utpå dukker også vestafrikanere opp med stor verdighet og null stress. Kvinner hjelper til i kjøkkenet på den snille og usynlige måten som særlig kvinner fra Midtøsten gjør automatisk.
Alle KIAs flerkulturelle omgangskrets elsker 17. mai og måten nordmenn oppfører seg på og bylivet denne dagen, - og mener det helst skulle finnes ganske mange flere dager med noe av samme inkluderende uteliv og åpenhet.
Ettertanke:
Jaså, - Gir nå disse glimt et inntrykk av at alt på KIA bare er lykke og harmoni? Nesten som om en egen boble uten relasjon med virkelighet? NEI. Til KIA kommer enkeltpersoner, som har bred erfaring med personlige tap, vold, krig, kriser og verdens urettferdige fordeling. Just på denne mørke bakgrunn våger vi fellesskap og utvikler tillit og samhørighet.
Til virkeligheten hører nemlig både det mørke i verden og festfølelsen selve 17. mai eller mer fredfulle dager. Samtidig.
Og hver av oss kan ta viktige valg for det vi vil bidra til. For vi er jo medskapere av virkeligheten.
