Påstanden lyder ofte nok fra norske munner, med klang av indignasjon, sukk eller bare oppbrukt tålmodighet.
Det er mye logikk, fornuft, rimelighet og sant ved det som her sies. Ja, faktisk er det en forutsetning for at den norske velferdsstat og vårt demokrati både nå og i fremtiden skal fungere og opprettholdes.
Imidlertid er der grunn til å peke på noen årsaker til at dette for Norges vedkommende ikke skjer så automatisk, - selv ikke når det fremsettes som et tydelig krav!
Etter mer enn 35 års nær kontakt med fremmede og innsats for integrering har KIA Trøndelag, i Kongens gate 89, samlet allsidige erfaringer fra både når god integrering lykkes og mislykkes, eller har gått i stå.
KIA opplever at det fra begynnelsen av, ved flyktnings ankomst til Norge, starter et aktivt felles prosjekt, men dessverre uten at partene har et felles fundament, en strategi eller felles mål for samarbeidet.
Den fremmedes motivasjon for å forlatehjemlandet og situasjonen der, er i liten grad sammenfallende med det norskesamfunns ambisjoner eller planer for vedkommende, - så som viljen til begjærlig å tilegne seg norsk språk og samfunnsnormer. Informasjonen, som rundhåndet presenteres i introduksjonsprogrammet, mangler grobunn for å bli til kunnskap.
Et toårig introduksjonsprogram kan være en trygg havn, og sår tiltrengt pause etter store anstrengelser, traumer og usikkerhet. Helt basale behov er nå dekket og hva mer er å ønske seg? Man har klart det. Klart å komme til Norge. Er nå selv i sikkerhet, men forsynes samtidig med stadige oppdateringer fra nære familiemedlemmers manglende sikkerhet. En ny hverdag i Norge rangeres typisk etter tre viktige komponenter i den nevnte rekkefølge: Takknemlighet over egen overlevelse, bekymring for familie og slekt i hjemland eller på flukt, og det som må læres i Norge. Rekkefølgen på prioriteringer fra norsk side er en rask utvikling av norsk språk, for å komme ut i arbeidsliv, skattebetaling, selvhjulpenhet og selvstendighet med mer. Egentlig burde det ikke overraske at det fra så ulike perspektiver hos partene ikke er så lett å få til god integrering.
På KIA er det plass til ærlige møter og de flerkulturelles egne personlige resonnementer og refleksjoner. Det er samlet sett et bredt samsvar i mye som sies av enkeltpersoner fra en rekke ulike land. Det sterke fokus i Norge på selvstendighet og selvhjulpenhet oppfattes som overdrevent eller nesten ubegripelig. Kanskje var verdien av akkurat dette enten ikke viktig, eller direkte uønsket, i kulturen de har forlatt. Norge er et veldig bra land å bo i. Men synd at det er så umulig å få norske venner. En innvandrer sa: «Jeg begynner å bli ganske norsk, - nå hilser heller ikke jeg på folk lenger» Men det er jo ikke denne typen integrering vi ønsker oss.
KIA lytter gjerne til den enkeltes egne tanker for livet i Norge, etter hvert som det er mulig å uttrykke dem. Og vi forsøker å hjelpe til nye oppdagelser av sammenhenger, innsikt i og forståelse for det som bærer det norske samfunn. Måtte enhver bli den best mulige versjon av seg selv under de nye betingelser som norsk samfunn rommer. Gjerne finne frem til en indre styrke de ikke engang visste de hadde. Ta i bruk muligheter, helt og fullt. På lag med nordmenn.
For i virkeligheten kan ingen «integrere seg selv». La det være sagt. God integrering er ikke noe soloprosjekt. God integrering skjer i et samspill, sterkt påvirket av tilstrekkelig tillit til nordmenn. Et samspill som rekker langt ut over hva offentlige etater, lovverk og rettigheter kan tilby. Individuellspråktrening foran et speil teller lite. Tillitsfull språktrening i hverdagsnorsk og begreper med et annet menneske teller mye. Her etterlyses et OSS.
KIA opplever at atskillige migranter taper det nivå av norsk som de nådde opp til, fordi det ikke praktiseres eller kan vedlikeholdes uten å ha noen å snakke med. Den samlede nytten av språkkaféer kan ikke hindre dette. Her må hvermann på banen. Og bli der!
I frivillighetens år og alle andre år trengs at vi alle deltar i dugnaden med å integrere de flerkulturelle som allerede er bosatt i vårt nærmiljø. I hverdagsliv, i naboskap, til fester, i omgangskrets, på offentlige og private arena, i kollegialt fellesskap, i byrom, osv. Til denne fellesoppgave trenger også mange nordmenn til nyorientering i hva som gir god integrering. Stikkordet er jevn kontakt med nordmenn. Vi trenger selv å integrere nye vaner, nye innfallsvinkler til kontakt, ny aksept av ytreforskjellighet, nye oppdagelser av indre fellesverdier og behov, ny normalitetstenkning for at «vi og dem» langsomt blir til oss. Og med et syn for medmenneskelig likeverd er det allerede et godt utgangspunkt for å møte andre i øyenhøyde, uavhengig av om den det gjelder likner mest på en eritreer, en araber, en ukrainer eller andre. Det er IKKE grenseoverskridende å snakke med fremmede. Og husk at det er bare helt i begynnelsen at den andre er «en fremmed».
